Om rasen

Opprinnelig en hardfør gjeterhund, i dag en vakker, livlig og meget lettlært selskapshund. Til tross for sin relativt beskjedne størrelse er sheltien en utpreget sporty rase som stortrives både på lange turer i skog og mark og fremfor peisen.

Sheltien er en vennlig familiehund som med letthet omgås både mennesker, hunder og husdyr. Rasen er også et utmerket valg for den som ønsker å gjøre det skarpt i lydighet og ikke minst i agility. Rasen er sprek nok til å være med over alt og liten nok til å få plass overalt. Den beskjedne størrelsen og det vennlige, våkne uttrykket, gjør at få mennesker er redd når de møter en sheltie, noe som er en stor fordel i dagens urbane samfunn.

Rasen hører hjemme i gruppe 1, bruks, hyrde og gjeterhunder og har sin egen raseklubb, Norsk Shetland Sheepdog Klubb. Link til raseklubben finner du her. 

Topp lydighet og agilityhund

Sheltier har toppet premielistene mang en gang i både lydighet og i agility. Agility, som er en kombinasjon av kontroll, ballanse, spenst, smidighet og fart, er som skapt for en sheltie. Rasen er meget spretten og rask i forhold til størrelsen og flere sheltier har vært både på landslaget og vunnet kennelklubbens Kala-trofe.

Den som med hell ønsker å bruke sheltien sin til lydighet og agility bør være spesielt opptatt på å få en sosial, omgjengelig og trygg sheltie. Start tidlig med å leke inn øvelsene, da hard dressur med store krav ikke er noe for en sheltie. I lydighet klasse I er det tannvisning med et krav om at dommer skal se på hundens tenner for at du skal kunne gå videre i konkurransen. Da hjelper det ikke å møte med en hund som er så reservert at den gjemmer seg bak beina dine. Fra klasse II og oppover i lydighetsringen er det krav om apportering, så start tidlig å leke inn lysten til å bære på ting, også på ting av metall.

Utseende og størrelse

For en uinnvidd ligner en sheltie en langhåret collie i miniatyr, men det er vesentlige forskjeller i typen. En hannhund skal være 37 cm høy og en tispe 35,5 cm +/- 2,5 cm. En sheltie av riktig størrelse veier ca 6-8 kg.

Her er en link til rasens rasebeskrivelse på NKK's hjemmeside

Farge og tegninger

Den røde fargen (sobel) kan variere fra blek gylden til dyp mahogni. Dette er den vanligste fargen. En sobelfarget sheltie kan ha mørkere hårspisser og kalles da for skygget.

Trefarget, eller tricolour, er en annen populær farge. Hunden er da svart med hvite tegninger på hode, hals, buk, bein og halespiss pluss røde tan-tegninger på hode og bein.

Blue merle er den mest spesielle fargen, også avlsmessig. En blue merle sheltie har pelshår i varierende farge fra mørkt til lyst grå. Det ønskelige er en jevn, sølvblå farge. En blue merle sheltie bør ha tan-tegninger. Det er viktig å være klar over valper som har blue merle genet i dobbel dose ofte har andre skavanker slik som døvhet og blindhet og derfor må avlives. Hunder med denne fargen skal derfor aldri parres med en annen blue merle, heller ikke med en sobel hund. Kun kombinasjoner med trefarget kan gjøres.

Sort & hvit er en mer sjelden farge. Hvis du leser ”Historikk” nedenfor så vil du se at de første Shetland Sheepdog var i fargen svart/hvit. Vi har i vår kennel derfor valgt å satse på blant annet Bi- farger (Bi- black (svart og hvit) og Bi- blue (Blumerle uten tan- farger) Morsomt å være med å bevare fargen og i tillegg to veldig fine farger.

Sort & tan (som også var den opprinnelige fargen) er også godkjente farge, men den er ikke sett på veldig mange år.

Historikk

Hunden ble brukt som gjeterhund på Shetlandsøyene.  Der var vintrene kalde og lange. Dyr som vokser opp og formerer seg under slike forhold blir hardføre og småvokste. (I tillegg til Shetland Sheepdog også Shetlandsponnien) De måtte også ha en pels som beskyttet mot vær og vind. Som vi kjenner fra vår rasebeskrivelse: Dekkhårene skal være lange, strie og rette. Underullen skal være myk, kort og tett. (Nødvendig for å holde seg varm og tørr) Hunden ble kalt ”Shetlands- collie ” og”Toonie-dog” etter Toons som er små uinngjerede gårder eller åkerlappene som hundene måtte holde beitedyrene borte fra for den omkringbeitende buskap. Den ble også kalt ”Peerie” eller ”Eventyrhunden” fordi den hadde et eventyrlig appell.

Noen mener at Sheltien kan være litt bråkete. På grunn av lite mat til sauene ble de og hundene flyttet til andre øyer. Hundene måtte da ikke innta seg med fremmede og passe på sauene. Rasen var derfor reservert og vaktsom (bjeffet). Sheltien måtte også ha stor hastighet, kjappe vendinger og hoppe høyt fordi sauene var raske og ikke stoppet for hindringer tre- fire ganger sin egen høyde.

Flere hunder besøkte Shetlandsøyene. (som tilhørte Norge fra 1000- 1468) Tanken har streifet at Shetland Sheepdog kom til Shetlandsøyene med vikingene i år 700- 800. Det er sterke bevis for at Yakki- blod er innblandet i rasen som kom med hvalfangerene fra Gønland og inn til havnene på Shetland (høyde: 35,5 cm Farge: svart/hvit eller black/tan) Mesteparten av de tidligere Shetland Sheepdog var svart/hvit og black/tan av farge.

Og så går vi videre der vi var. Andre spisshunder og grønlandshunder kan også ha vært innblandet og en black and tan king charles spaniel skal ha kommet i land fra en besøkende yacht og satte sitt preg på rasen. Enkelte tror også at pomeranian og papillon er mulige innblandinger. På slutten av 18.århundretallet ble de små Toons slått sammen til større gårder. Den lokale sauerasen ble krysset med andre raser og ble dermed større. 

I 1915 var det ei svart og hvit tispe, Frea, (eid av Mrs. Hubbard) fikk Challange Certificate (CC) i Birmingham. Det ble kun gitt ut et slikt sertifikat og dette kvalifiserte automatisk til Best i rasen (BIR)  Hun var etter hanhunden Lerwick Jarl, sannsynligvis den første registrerte hanhund av betydning. (se bilde over) (eid av Mr. Loggie) Mr. Loggie var en av grunnleggerne av den opprinnelige raseklubben. Han, ikke uten bebreidelser fra andre oppdrettere, krysset inn en collie i et forsøk på å forbedre typen. Dette var et modig skritt i en langtidsrettet avlspolitikk. Dette var det flere oppdrettere som gjorde det samme senere.

Egen klubb og felles rasebeskrivelse

Men den lille, lokale gjeterhunden ble fremdeles tatt vare. På begynnelsen av 1900-tallet fikk rasen en ny utfordring. Se små søte gjeterhundene ble nå en etterspurt handelsvare. Etterspørselen etter små, lodne valper ble så stor at hvilken som helst liten hund ble brukt for å produsere små, fluffy, sheltielignende valper. Rasens tilhengere forstod at noe måtte gjøres og i 1908 ble den første raseklubben dannet og en standard ble skrevet ned. Rasen ble delt i to etter høyde, de som var 25,5 - 30,5 cm og de som var 30,5 - 38cm.

Etter noen turbulente år ble rasen anerkjent av den engelske kennelklubben i 1914. Høyden skulle nå være ca 30,5 cm men på grunn av den brokete historien var hundene svært uens når det gjaldt størrelse, hoder og ører. Hodetypen splittet oppdretterne, enkelte krysset inn collie for å få frem det lange colliehodet, mens andre hadde den gamle typen fra Shetland som sitt ideal. Først i 1927 ble man enig i hvordan sheltiens hode skulle se ut.

Innkrysningen med collie førte til at hundene hadde blitt større og fra å ha en idealhøyde på 30,5 cm fikk rasen ny standard så sent som i 1965 som er lik den vi har i dag.

Rasen i Norge

Det fantes sheltier i Norge etter andre verdenskrig, men først på midten av 50-tallet fikk rasen sin første champion. Så sent som i 1964 ble Norsk Shetland Sheepdog Klubb stiftet og rasen får stadig større popularitet. I Norge registreres det nå 4-500 sheltier årlig, i rasens hjemland ligger det årlige registreringstallet på rundt 3000 mens det blir registrert over 30 000 sheltier årlig i USA.  Rasen er blant de 20 mest populære hunderasene i Norge, men har et ganske stabilt og jevnt registreringstall.

10 gode grunner til å VELGE shetland sheepdog

1.        Er utpreget vennlig
Det er svært sjelden at en sheltie er aggressiv eller ypper til konflikt med andre hunder

2.        Er meget lettdressert
Det er stort sett bare eierens begrensinger som setter stopper for hva hunden kan lære seg

3.        Er en ypperlig agility og lydighetshund
Selv om du ikke vil konkurrere setter hunden stor pris på å lære seg ulike kunster

4.        Er en frisk rase som ofte blir gammel
Det er ikke uvanlig at en sheltie blir både 12 og 14 år

5.        Tar liten plass
Er derfor lett å ta med seg i bilen, på buss, på tog og på besøk til andre

6.        Har en tykk, lettstelt pels
Det er ikke så mye arbeid som skal til for å holde hunden i topp pelskondisjon Sheltien tåler godt dårlig vær og kulde, noe som er ideelt for den som liker å gå tur uansett vær.

7.        Passer alle.
Både ungdom, eldre og barnefamilier

8.        Er vakker og ser vennlig ut
Det er ikke så mange som er redd en sheltie

9.        Er en ypperlig vakthund
Er våken og rask med å gi beskjed når fremmede kommer

10.     Er billig i drift
Spiser lite og krever ikke utgifter til trimming og klipping